Årsberetning/protokoll

Del : fbtw

Lokalene

Del : fbtw

På begynnelsen av 1800-tallet var hele kvartalet, hvor blant annet OHF holder til i dag, en hage som tilhørte statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz. Da Rosenkrantz døde i 1838, gikk eiendommen over til maleren Bendix Holm som lot byens første ordfører og grosserer Andreas Tofte, bygge et hus i 1848 på samme tomt som OHF nå har sine lokaler.

Toftes to svigersønner: grosserer og rittmester Thorvald Meyer og Stener Rosenberg overtok huseti 1852, og førstnevnte overtok i sin helhet i 1857. Ti år senere brant det opprinnelige huset ned, og Meyer førte opp et nytt, herskapelig hus samme sted. Han bodde i det nye huset med sin familie og hadde kontorer i 1. etasje. Det sies at det ble utfoldet stor selskapelighet.

Meyer døde i 1908, og Oslo Handelsstands Forening (OHF) kjøpte eiendommen i 1910. OHF bygde om, slik at det skulle være egnet for foreningens arbeid og det ferdige bygget ble innviet 11. februar 1912 med H.M. Kong Haakon VII til stede på banketten.

Huset ble holdt uforandret til tyskerne okkuperte det i mai 1940. Da ble det gjort om til klubblokaler for høyere offiserer og inngangspartiet i sin nåværende form stammer fra den tyske okkupasjonen. OHF overtok eiendommen igjen i 1946.
I 1974 ble gården omdannet til A/S Handelens Hus, og OHF har salene Kristiania og Heftye, samt sin kontorfløy i Karl Johans gate 37 A.

Kroner før og nå

Del : fbtw

Men hva med priser før og nå? Siden det nå kan bli aktuelt å tillate salg av vin i dagligvareforretningene, er vinprisen et nærliggende eksempel. I tiden rundt forrige århundreskiftet var vin en stor og lønnsom vareartikkel i Oslos kolonialbutikker. Prisen for en «standardvin» lå på kroner 1-1.50. Det tilsvarer 60-90 kroner i dag.

Prisene er i realiteten ikke så forskjellige, ettersom man får kjøpt drikkbar vin for 60-90 kroner. Der er fallet i kronens verdi over tid som lurer oss. Relativt sett er vinprisen omtrent den samme som i 1900, mens kronen er bare verdt 1/60 del av hva den var i 1900.

I dag har vi nesten ikke inflasjon og tenker ikke mye på det, men «dyrtiden» under og etter 1. verdenskrig, samt inflasjonsgaloppen på 70- og 80-tallet gjorde kraftige innhugg i pengenes verdi.

Kanskje ikke alt er blitt så mye dyrere, men pengene er blitt billigere! Det betyr at det i disse dager er 138 år siden norsk økonomi tok første skritt inn i moderne tid. Spesidaler, skilling ort, alen, fot og tommer ble borte, og i stedet kom kroner, øre, meter og centimeter.

I realiteten etablerte man samtidig en skandinavisk valutaunion som skulle vare fram til 1920-årene. Da ble det slått hull i den norske skillemynten for å markere at den ikke lenger var gangbar i Sverige og Danmark. Nasjonaløkonomien hadde tvunget Norge til å redusere innholdet av edelmetall i sine mynter. Hullet i kronene var et «fattigmansstempel» som er beholdt til i dag, selv om Norge for tiden ikke er påtrengende fattig.

<!–

Mvh

//–>

    Rabatt, vær så god?

    Del : fbtw

    Kristiania Kolonialkjøpmenns Forening mante til kamp og møtte personlig opp hos “merkemennene” for å få dem ut av systemet. Men Rabattkompaniets selgere fulgte hakk i hel og mange nye kom til. Kampen bølget frem og tilbake. Til slutt var det kundene som skjønte at dette var et fordyrende mellomledd og etter 5 år var “eventyret ute”.

    571 kjøpmenn, derav 44 kolonialforretninger falt for fristelsen og tegnet kontrakt. Dermed ble de anbefalt av selskapet. Ved kontant salg fikk man 5 rabattmerker for hver krone kjøpt. Når kunden hadde handlet for 200 kroner fikk han gratis en gave, for eksempel lommeur, teaterkikkert eller porselensservice. Medlemsbutikkene ble markedsført gjennom dagspressen og kundeaviser. Men selskapet skulle ha 5 % av omsetningen i provisjon!

    Etter dette gikk man inn i en lang periode i der bransjeforeningene i handelen “holdt styr på” rabatter og utsalg. Utsalg kun i januar og august. Rabatter var dårlig handelsskikk og ble slått hardt ned på av kolleger. Utsalg og tilbud under julehandelen var helt utenkelig. Denne tiden er for lengst over. I dag er det rabatt, tilbud og salg hver dag. Utviklingen har vært drevet frem av handelen selv og ikke kundene.

    Siste tilskudd på stammen er “Enjoy” med sin bonusguide til 250 kroner. Den markedsføres gjennom idrettslag, velforeninger og lignende, og lå under mange juletrær sist i desember. Hundrevis av butikker, serveringssteder og hoteller i Østlandsområdet er med. Da er vel ringen på mange måter sluttet etter 100 år. Men det spørs fortsatt hvordan kundene vil reagere…

    <!–

    Mvh

    //–>

      Kredittsalg før og nå

      Del : fbtw

      Noen kunder var usedvanlig trege til å betale eller betalte ikke i det hele tatt. Det gikk så langt at Kristiania Kolonialkjøbmends Forening laget en egen kreditopplysningskalender i 1904. Den inneholdt navnene på 2000 dårlige betalere. Her finner man en rekke kjente navn og samfunnstopper listet opp.Ved forrige århundreskiftet var det ikke uvanlig med 3-6 måneders kreditt ved salg av dagligvarer. Omkring år 1900 var gjennomsnittlig kredittid i kolonialbransjen 30 dager. Denne kostnaden måtte selvfølgelig kalkuleres inn i de ordinære kontantprisene.

      På mange møter i Kristiania Kolonialkjøbmends Forening ble det vedtatt sterke resolusjoner om slutt på kredittsalget. Deretter gikk kjøpmennene hjem og fortsatte stort sett som før.

      Men det var en viktig vare som ikke ble solgt på kreditt, nemlig vin. Vin var en stor og lønnsom artikkel i kolonialhandelen helt frem til Vinmonopolet ble etablert på 1920-tallet. Avansen på vin var fra 25 til 50 prosent, så det gjaldt å få inn pengene med en gang.

      Først i 1969 gikk dagligvarebransjen over til kun kontantsalg. Det samme gjaldt de fleste andre bransjene.

      I dag har vi jo fått helt nye aktører i markedet. Stadig flere kredittkortselskaper bombarderer forbrukerne med sine tilbud. Kreditthandelen har nådd nye høyder i Norge, men nå er det ikke handelen som bærer risikoen, men Mastercard, Eurocard, Diners med flere. Oversikten over dårlige betalere er det kreditopplysninsselskapene som tar seg av.

      En del firmaer som selger kapitalvarer som møbler, hvite- og brunevarer har etablert sine egne systemer for betalingsutsettelse. Det er liten tvil om at denne merkostnaden på samme måte som tidligere må kalkuleres inn i de ordinære prisene.

      Er det noe som har forandret seg?

      <!–

      Mvh

      //–>

        Karl Johans gate 37

        Del : fbtw

        På begynnelsen av 1800-tallet var hele kvartalet, hvor blant annet OHF holder til i dag, en hage som tilhørte statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz. Da Rosenkrantz døde i 1838, gikk eiendommen over til maleren Bendix Holm som lot byens første ordfører og grosserer Andreas Tofte, bygge et hus i 1848 på samme tomt som OHF nå har sine lokaler.

        Toftes to svigersønner: grosserer og rittmester Thorvald Meyer og Stener Rosenberg overtok huseti 1852, og førstnevnte overtok i sin helhet i 1857. Ti år senere brant det opprinnelige huset ned, og Meyer førte opp et nytt, herskapelig hus samme sted. Han bodde i det nye huset med sin familie og hadde kontorer i 1. etasje. Det sies at det ble utfoldet stor selskapelighet.
        Meyer døde i 1908, og Oslo Handelsstands Forening (OHF) kjøpte eiendommen i 1910. OHF bygde om, slik at det skulle være egnet for foreningens arbeid og det ferdige bygget ble innviet 11. februar 1912 med H.M. Kong Haakon VII til stede på banketten.

        Huset ble holdt uforandret til tyskerne okkuperte det i mai 1940. Da ble det gjort om til klubblokaler for høyere offiserer og inngangspartiet i sin nåværende form stammer fra den tyske okkupasjonen. OHF overtok eiendommen igjen i 1946.
        I 1974 ble gården omdannet til A/S Handelens Hus, og OHF har salene Kristiania og Heftye, samt sin kontorfløy i Karl Johans gate 37 A.