I lys og mørke

Del : fbtw

Stormagasinene var tidlig ute med bruk av lys i markedsføringen. Etter hvert fulgte resten av handelen etter. Rundt år 1900 var byen langt på vei «elektrifisert». Stor offentlige begivenheter ble feiret med «illuminasjon». Ved Kong Haakon VII inntog i Kristiania i november 1905, var deler av Carl Johan og Egertorget strålende opplyst. Det var egentlig Oslos første «julegate».

Så vokste julegatene gradvis frem i byens handlestrøk. Fra min egen barndom på 50-tallet var Storgaten som det reneste Soria Moria. Men noen julegater forsvant igjen på grunn av manglende samarbeid i handelen.

Men lys kan også brukes på en annen måte. Det kan slukkes! Oslo Kjøpmannsforenings «mørke uke» i september 1935 var rettet mot urimelig høye strømpriser. I 1923 hadde den kommunale bedriften Oslo Lysverker halvert prisen til forbrukerne og doblet den til forretningen. For såkalt «overforbruk» betalte man 27 øre per kilowattime. Det tilsvarer 9 kroner per kilowattime i dag!

Aksjonen fikk stor oppslutning. Grossister, håndverkere, hoteller og restauranter sluttet seg til, og fra mandag til lørdag lå næringslivets lokaler i mørke. Aksjonen vakte oppsikt i utlandet, og det ble sendt orienteringer til kjøpmennene i Gøteborg og København. Resultatet av aksjonen ble en betinget seier med betydelige lettelser for små butikker, mens de store fortsatt måtte blø. Så kampen fortsatte, men det er en annen historie.

Riktig god og lys jul!

<!–

Mvh

//–>

    Lastebiler, nylonstrømper og selvbetjening

    Del : fbtw

    Frem til midten av 50–årene mottok Norge ca. 5 milliarder kroner (dagens pengeverdi) i støtte. Hjelpen kom dels i form av varer, dels penger. Menn var nok mest interessert i splitter nye Ford–biler og Chevrolet–lastebiler som kom til Oslo havn. For kvinnene var amerikanske nylonstrømper en sikker vinner.General George Marshall, som var en av Amerikas store krigsledere, hadde reist rundt i et krigsherjet Europa og konkludert med at det var skrikende behov for amerikansk hjelp, både av hensyn til USAs egen økonomi og for å demme opp for kommunismen.

    Men amerikanerne ga ikke ved dørene. De hadde ved selvsyn konstatert at både industri og handel i Norge var gammeldags, nedslitt og lite konkurransedyktig. Kravet var modernisering for alle pengene.

    For varehandelens vedkommende resulterte dette blant annet i opprettelsen av Norsk Produktivitetsinstitutt, der amerikanske konsulenter startet sitt moderniseringsarbeid i norsk handel. Senere ble virksomheten overtatt av nordmenn. Det var også mange studieturer til USA for å lære moderne retailing. Der hadde selvbetjening og ferdigpakket tørrkolonial (mel, sukker, kaffe mv.) vært standard i mange år.

    I Norge ble det kooperasjonen som først begynte med selvbetjening i 1949. Coop var den eneste grupperingen som hadde sterk nok sentral beslutningsmyndighet til å gjennomføre dette. Resten av handelen besto av titusener av selvstendige kjøpmenn.

    Det ble mye «skrik og hyl» blant de private kjøpmenn om selvbetjening, men denne salgsformen var kommet for å bli. Faghandelen fulgte etter hvert etter dagligvare. 20 år senere var det knapt nok noen manuelle butikker igjen.

    Lastebilen og nylonstrømpene er utslitte og borte for lengst, men selvbetjening har bestått som er en helt selvfølgelig ordning i moderne handel.

    <!–

    Mvh

    //–>

    Kroner før og nå

    Del : fbtw

    Men hva med priser før og nå? Siden det nå kan bli aktuelt å tillate salg av vin i dagligvareforretningene, er vinprisen et nærliggende eksempel. I tiden rundt forrige århundreskiftet var vin en stor og lønnsom vareartikkel i Oslos kolonialbutikker. Prisen for en «standardvin» lå på kroner 1-1.50. Det tilsvarer 60-90 kroner i dag.

    Prisene er i realiteten ikke så forskjellige, ettersom man får kjøpt drikkbar vin for 60-90 kroner. Der er fallet i kronens verdi over tid som lurer oss. Relativt sett er vinprisen omtrent den samme som i 1900, mens kronen er bare verdt 1/60 del av hva den var i 1900.

    I dag har vi nesten ikke inflasjon og tenker ikke mye på det, men «dyrtiden» under og etter 1. verdenskrig, samt inflasjonsgaloppen på 70- og 80-tallet gjorde kraftige innhugg i pengenes verdi.

    Kanskje ikke alt er blitt så mye dyrere, men pengene er blitt billigere! Det betyr at det i disse dager er 138 år siden norsk økonomi tok første skritt inn i moderne tid. Spesidaler, skilling ort, alen, fot og tommer ble borte, og i stedet kom kroner, øre, meter og centimeter.

    I realiteten etablerte man samtidig en skandinavisk valutaunion som skulle vare fram til 1920-årene. Da ble det slått hull i den norske skillemynten for å markere at den ikke lenger var gangbar i Sverige og Danmark. Nasjonaløkonomien hadde tvunget Norge til å redusere innholdet av edelmetall i sine mynter. Hullet i kronene var et «fattigmansstempel» som er beholdt til i dag, selv om Norge for tiden ikke er påtrengende fattig.

    <!–

    Mvh

    //–>

      Rabatt, vær så god?

      Del : fbtw

      Kristiania Kolonialkjøpmenns Forening mante til kamp og møtte personlig opp hos «merkemennene» for å få dem ut av systemet. Men Rabattkompaniets selgere fulgte hakk i hel og mange nye kom til. Kampen bølget frem og tilbake. Til slutt var det kundene som skjønte at dette var et fordyrende mellomledd og etter 5 år var «eventyret ute».

      571 kjøpmenn, derav 44 kolonialforretninger falt for fristelsen og tegnet kontrakt. Dermed ble de anbefalt av selskapet. Ved kontant salg fikk man 5 rabattmerker for hver krone kjøpt. Når kunden hadde handlet for 200 kroner fikk han gratis en gave, for eksempel lommeur, teaterkikkert eller porselensservice. Medlemsbutikkene ble markedsført gjennom dagspressen og kundeaviser. Men selskapet skulle ha 5 % av omsetningen i provisjon!

      Etter dette gikk man inn i en lang periode i der bransjeforeningene i handelen «holdt styr på» rabatter og utsalg. Utsalg kun i januar og august. Rabatter var dårlig handelsskikk og ble slått hardt ned på av kolleger. Utsalg og tilbud under julehandelen var helt utenkelig. Denne tiden er for lengst over. I dag er det rabatt, tilbud og salg hver dag. Utviklingen har vært drevet frem av handelen selv og ikke kundene.

      Siste tilskudd på stammen er «Enjoy» med sin bonusguide til 250 kroner. Den markedsføres gjennom idrettslag, velforeninger og lignende, og lå under mange juletrær sist i desember. Hundrevis av butikker, serveringssteder og hoteller i Østlandsområdet er med. Da er vel ringen på mange måter sluttet etter 100 år. Men det spørs fortsatt hvordan kundene vil reagere…

      <!–

      Mvh

      //–>

        Kredittsalg før og nå

        Del : fbtw

        Noen kunder var usedvanlig trege til å betale eller betalte ikke i det hele tatt. Det gikk så langt at Kristiania Kolonialkjøbmends Forening laget en egen kreditopplysningskalender i 1904. Den inneholdt navnene på 2000 dårlige betalere. Her finner man en rekke kjente navn og samfunnstopper listet opp.Ved forrige århundreskiftet var det ikke uvanlig med 3-6 måneders kreditt ved salg av dagligvarer. Omkring år 1900 var gjennomsnittlig kredittid i kolonialbransjen 30 dager. Denne kostnaden måtte selvfølgelig kalkuleres inn i de ordinære kontantprisene.

        På mange møter i Kristiania Kolonialkjøbmends Forening ble det vedtatt sterke resolusjoner om slutt på kredittsalget. Deretter gikk kjøpmennene hjem og fortsatte stort sett som før.

        Men det var en viktig vare som ikke ble solgt på kreditt, nemlig vin. Vin var en stor og lønnsom artikkel i kolonialhandelen helt frem til Vinmonopolet ble etablert på 1920-tallet. Avansen på vin var fra 25 til 50 prosent, så det gjaldt å få inn pengene med en gang.

        Først i 1969 gikk dagligvarebransjen over til kun kontantsalg. Det samme gjaldt de fleste andre bransjene.

        I dag har vi jo fått helt nye aktører i markedet. Stadig flere kredittkortselskaper bombarderer forbrukerne med sine tilbud. Kreditthandelen har nådd nye høyder i Norge, men nå er det ikke handelen som bærer risikoen, men Mastercard, Eurocard, Diners med flere. Oversikten over dårlige betalere er det kreditopplysninsselskapene som tar seg av.

        En del firmaer som selger kapitalvarer som møbler, hvite- og brunevarer har etablert sine egne systemer for betalingsutsettelse. Det er liten tvil om at denne merkostnaden på samme måte som tidligere må kalkuleres inn i de ordinære prisene.

        Er det noe som har forandret seg?

        <!–

        Mvh

        //–>