Døden i gågaten

Del : fbtw

Vi hadde en drøm om bilfri by. Hvor alt var grønt og alle var glade i hverandre. Hvor mennesker gikk syngende arm-i-arm gjennom gatene.

Vi skulle ta byen tilbake. Fra kapitalismen. Fra forbruket. Fra støyen og forurensningen. En vakker tanke: petuniaer i veirabattene. Stillhet i Schleppegrells gate. Verden slik den var før syndefallet.

I løpet av noen få tiår omskapte bilen vår gamle, vakre verden til en heslig urban ørken. De få som åpenlyst likte bilen, var enten Fremskrittsparti-politikere eller bygdetullinger.
Og mens trafikkorkene vokste, ulykkene tiltok og avgassene steg, ble det som begynte som et rop fra noen få iherdige miljøvernere snart politisk mainstream. Alle kommunestyrepolitikere, enten de var røde, grønne eller blå, motarbeidet bilen.
Bommer kom på plass. Enveiskjøringer innført. Tilgjengeligheten vanskeliggjort. I forrige uke ble den sentrale Finnmarksgaten i Oslo stengt for biltrafikk. Noen måneder tidligere fjernet man alle parkeringsplassene i Thereses gate. Snart er det Grünerløkkas tur.
Drømmen om bilfri by.
Det er bare ett problem.
En bilfri by er kjedelig. En bilfri by er tom. Stillestående. Kraftløs. Upraktisk. Og i siste instans: menneskefiendtlig.
En bilfri by er ikke lenger en by, men et mausoleum. Hvem gidder kjøpe en sofa på Bislett når du må frakte den hjem på Gaustad-trikken? Ta en tur til gågatesonene i en hvilken som helst norsk småby en torsdags formiddag i juni: Bare husfasadene står igjen.
Det er som om sentrum er rammet av en nøytronbombe. Et par reklameskilt fra forretninger som ennå ikke er nedlagt, slår i vinden. En bikkje pisser på en stolpe. Hvor er folk?
De har flyktet. Til et annet sted. Godt utenfor sentrum. Til Liertoppen, Lura og Hillevåg, til Skedsmo, Lindås eller Stoa. Til endeløse handelsåkre kranset med gigantiske kassebygg, hvor det fortsatt går an å komme med bil; hvor miljøbevisste politikere ennå ikke har greid å ødelegge alt, ganske enkelt fordi det ikke finnes noe å ødelegge. Ingen estetikk, ingen historie, ingen urbanitet, intet særpreg, ingen struktur, ingenting. Bare et trøstesløst høl hvor alt er på tilbud.
Men byen er ikke til salgs. Byen har vokst sammen med bilen, er avhengig av bilens puls og rytme. Det er byens dynamikk, byens tempo og intensitet vi dyrker, ja, som innflyttere fra hele landet søker. Derfor er det på tide å tenke nytt. Fjerne bommene. Bygge parkeringshusene. Slippe livet inn igjen. For uten bilen dør byen.
Og uten byen dør vi.